Det har i mange år vært uklart hvorvidt IKS-lovens ansvarsregler er i strid med statsstøtteforbudet i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1. Dette gjennom deltakernes ubegrensede ansvar kombinert med at selskapene ikke kan gå konkurs. IKS som driver i konkurransemarkeder får da en fordel i markedet gjennom bedre vilkår på lån og kreditt. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har hatt på høring et forslag til endring av IKS-loven for å imøtekomme disse tilfellene av ulovlig offentlig støtte.[1]
I sitt høringsbrev foreslår departementet at IKS-lovens regler om deltakernes ubegrensede pro rata ansvar blir erstattet av regler om begrenset deltakeransvar. Det foreslås også å åpne opp for at interkommunale selskaper kan tas under konkursbehandling, samt noen ytterligere krav som følger av det begrensede ansvaret.
Ved fristens utløp var det registrert 101 svar med kommentarer til forslaget på KMDs hjemmesider. Flertallet av disse støtter ikke departementets forslag.
Se departementets hjemmeside her.
IKS-loven
Lov om interkommunale selskaper (IKS-loven) trådte i kraft 1. januar 2000.[2] Før dette var organiseringen rundt interkommunale samarbeid som hadde en selvstendig rolle, uoversiktlig og uklar.[3] Organisasjonsformen ble etablert for å få en mer effektiv og klar selskapsform for interkommunale selskaper med ubegrenset deltakeransvar. Styringsprinsippene i loven var basert på selskapslovens prinsipper, men deltakelse ble begrenset til kommuner/fylkeskommuner og andre interkommunale selskap. Ved ikrafttredelsen av IKS-loven var det ikke lenger adgang for kommuner å etablere ansvarlige selskaper etter selskapsloven.
IKS formen ble ikke reservert for en bestemt type virksomhet, og kan benyttes til alle typer tjenester som kommuner blir enige om å organisere på denne måten. Med mindre det er begrensninger i annen lovgiving; kommuneloven eller særlovgiving.
I IKS hefter hver av deltakerne ubegrenset for en %- eller brøkdel av selskapets forpliktelser, som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Dette i motsetning til aksjeselskap hvor den enkelte deltaker ikke hefter for selskapets forpliktelser med annet enn innskutt kapital. Selskapene kan ikke gå konkurs og det kan ikke tas utlegg i IKSets eiendeler.
EØS-avtalens statstøtteregler
En selektiv fordel til et foretak som driver næringsvirksomhet anses å være statsstøtte. Statsstøtte omfatter støtte fra all offentlig myndighet og betegnes i det følgende som offentlig støtte. EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1 har regler om når støtten er ulovlig. Hensikten med denne bestemmelsen er å sikre at en virksomhet ikke får et konkurransefortrinn i forhold til andre aktører i sammen marked, gjennom en eller annen type støtte fra det offentlige. Støtten kan ha flere former, alt fra direkte støtte, subsidierte eiendomskjøp til andre typer subsidierte innsatsfaktorer. Støtte til kommuners egne selskaper (IKS, AS eller samvirkeforetak) er også underlagt dette regelverket.
Følgende vilkår må være oppfylt for at tiltaket skal anses som offentlig støtte i EØS-rettslig forstand:
- Tiltaket innebærer en økonomisk fordel for mottaker (fordelskriteriet).
- Støtten må være gitt av det offentlige eller av offentlige midler i enhver form (offentlige midler).
- Støtten må begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer eller tjenester (selektivitetskriteriet).
- Mottaker av støtten må drive økonomisk aktivitet (foretaksbegrepet).
- Støtten må vri eller true med å vri konkurransen (konkurransevridningskriteriet).
- Støtten må være egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området (samhandelskriteriet).
Dersom alle vilkårene er oppfylt, omfatter støtten av forbudet i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1.
Foretaksbegrepet i pkt. 4 er her brukt som betegnelse på en aktivitet og ikke synonymt med bedrift, selskap eller lignende. Det omfatter enhver som utøver økonomisk aktivitet i et marked og omfatter derfor også kommunale etater og foretak (KF) dersom disse for eksempel utnytter ledig kapasitet ved å tilby varer eller tjenester i et marked. Det at det ytes vederlag for tjenesten kan være relevant, men ikke avgjørende ved vurderingen av om det utøves økonomisk aktivitet. At oppgaven er lovpålagt og det offentlige har enerett, utelukker heller ikke at aktiviteten kan omfattes av foretaksbegrepet.
Motstykket til økonomisk aktivitet vil være offentlig myndighetsutøvelse.
Ved avgjørelsen av om det foreligger offentlig støtte eller ikke, er det i praksis lagt avgjørende vekt på det såkalte markedsinvestorprinsippet. I dette ligger det at dersom det offentlige yter støtte til sin egen virksomhet i større utstrekning enn en privat investor ville gjøre, foreligger det offentlig støtte.
ESA vedtok 17. desember 2008 nye reviderte retningslinjer for statlige garantier. Det er disse retningslinjene departementet har forholdt seg til, i tillegg til en utredning fra ALT Advokatfirma når de nå fremmer forslag om endring av IKS-loven. [4]
Offentlig støtte/konkurransevridning
Allerede i forarbeidene til IKS-loven og kapittel 11 i kommuneloven (reglene om kommunale foretak (KF)) ble offentlig støtteregleverket i EØS-avtalen vurdert opp mot lovforslaget og funnet harmoniserende med forslaget.[5]
Den første kjente henvendelsen fra ESA om IKS-loven og offentlig støtteregleverket ble foretatt i forbindelse med vurderingen av statsforetaksloven i lys av offentlig støtteregelverket. Henvendelsen ble rettet til Norge v/Nærings- og handelsdepartementet 11. april 2001, og ESA ba der om en vurdering av kommunal og fylkeskommunal sektor i lys av den pågående saken om statsforetak. Det er uvisst om Norge fulgte opp denne henvendelsen, men 1. januar 2003 ble som kjent statsforetaksloven endret fra ubegrenset til begrenset deltakeransvar fordi ESA anså loven for å være i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte hva gjelder kreditorvern og fordelaktige lånevilkår for statsforetakene.
I juli 2004 ble avfallsbegrepet i forurensningsloven endret og det ble åpnet opp for konkurranse om næringsavfall. I forkant av dette hadde flere av de største interkommunale avfallselskapene i Norge allerede skilt ut den delen av produksjonen som omfattet næringsavfall i datterselskap, organisert som aksjeselskap. Forholdet mellom selskapene i konsernet bygger på foretningsmessige avtaler. Dette ble gjort for å unngå mistanke om kryssubsidiering mellom selvkostdelen av virksomheten (husholdningsavfall) og den konkurranseutsatte delen (næringsavfall). Private aktører har flere ganger fremmet saker for Konkurransetilsynet, hvor de hevder at utskillingen i datterselskap ikke er tilstrekkelig for å unngå kryssubsidiering mellom selvkost og den konkurranseutsatte delen i offentlig eide renovasjonsselskap, uten at Konkurransetilsynet har funnet at dette faktisk er tilfelle.
Etter at forurensningsloven ble endret i 2004 og vi fikk konkurranse på næringsavfallet, har renovasjonsbransjen fulgt en slik løsning gjennom etablering av konsern; der mor-selskapet ofte er organsiert som et IKS og driver til selvkost, mens næringsrettet virksomhet er organisert i datterselskap som er organisert som aksjeselskap. Mistanken om kryssubsidiering mellom selvkost og konkurranserettet virksomhet vil derfor ikke bli avhjulpet gjennom den foreslåtte endringen av IKS-loven. Et konsern som flere ganger er blitt klaget inn for Konkurransetilsynet med mistanke om kryssubsidiering er BIR som eies av 9 kommuner på Vestlandet. Alle selskapene i BIR-konsernet er aksjeselskap, også mor-selskapet.
I 2003 ble det også innført regler om innsyn og undersøkelser i selskaper eid av kommuner, jf. kommuneloven (kml.) § 80 og kommuner ble pålagt å gjennomføre selskapskontroller i selskaper de eier, jf. kml. § 77 nr. 5. Gjennom dette arbeidet har det vært stort fokus på forholdet mellom selvkost og næringsrettet virksomhet i selskaper, for å unngå kryssubsidiering mellom disse to områdene.
Høringsforslaget
I høringsnotatet ønsker Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) å endre ansvarsreglene i IKS-loven for å unngå at selskapsformen skal være i strid med offentlig støtteregelverket for eventuelle IKS som opererer i et marked. Forslaget er fremmet uten at departementet har gått gjennom driften av de 255 IKS’ene som er registert i Foretaksregisteret og synliggjort hvor mange IKS som eventuelt kan drive i strid med offentlig støtteregelverket i dag.
Departementet faller ned på løsningen med å endre loven fra ubegrenset til begrenset deltakeransvar blant annet fordi:
- Dette er den rettsteknisk enkleste og tydeligste løsningen.
- Det er den best egnede løsningen om IKS-loven fortsatt skal tilby kommuner en egen selskapsform som er tilpasset virksomheter av forretningsmessig karakter.
- Endringen vil i større grad likestille interkommunale selskaper med konkurrerende virksomheter på markedet når det gjelder adgang til lån og fastsettelse av lånevilkår.
- Løsningen er i tråd med statsforetaksloven og konkursforbudet oppheves.
I tillegg til løsningen KMD falt ned på, skisserte departementet andre alternative forslag som ble vurdert og forkastet. Disse var; å begrense loven til å gjelde selskaper som driver ikke-økonomisk aktivitet, unnta fra loven selskaper som driver økonomisk aktivitet eller innføre en ordning med markedsmessige garantipremier for IKS som driver økonomisk aktivitet i et marked.
Av høringssvarene fremstår det som om flertallet mener at en begrensning av loven til kun å omfatte selskaper som driver ikke-økonomisk aktivitet vil være en bedre løsning enn å endre lovens ansvarsregler fra ubegrenset til begrenset ansvar. Dette forslaget eller varianter av det, støttes blant annet av KS, Fagforbundet, Avfall Norge, KS Bedrift, LO og Norsk Vann.
KLP mener det ikke er nødvendig å endre loven, men foreslår løsningen hvor det stilles en garantipremie for lån i de IKS-ene som rammes av offentlig støtteregelverket, dvs. de selskapene som konkurrerer i et marked. Argumentet deres er at offentlig støtteproblematikken gjelder et fåtalls IKS som driver virksomhet i konkurranse med andre selskaper. De mener departementets foreslår en omfattende endering for å avhjelpe en liten utfordring og etter KLPs syn vil det være mer hensiktsmessig å rette tiltaket mot de IKS’er som faktisk er omfattet av forbudet mot offentlig støtte.
KLP mener videre at det ikke er teknisk vanskelig å prise slike garantier, i motsetning til det departementet skriver i sitt høringsnotat. KLP mener det foreligger et kurrant marked for bankgarantier og at prising i dette markedet ville kunne være en god indikasjon på prising av kommunale garantier for finansiering av konkurranseutsatte deler av IKS virksomhet. En slik løsning ble gjort for allerede etablerte låneforhold i statsforetakene ved endring av statsforetaksloven. Garantiene vil heller ikke måtte utstedes før grensen for bagatellmessig støtte er overskridet (200 000 euro over en treårsperiode).
NHO, Norsk Industri og NHO Service støtter departmentets forslag i et felles svar og ønsker at departementet skulle ha gått enda lenger, gjennom å foreslå at det innføres regler om at et kommunalt eid selskap som driver ikke-økonomisk aktivitet ikke kan eie selskaper som driver økonomisk aktivitet, og vis versa. Dette på grunn av faren for kryssubsidiering mellom selskaper i et konsern. Maskinentreprenørenes forbund er også enig med departementets forslag, men mener tiltaket det ikke er tilstrekkelig for å avhjelpe problematikken med sammenblandingen i behandlingen av de ulike avfallsfraksjonene.
Ikke-økonomisk virksomhet
Alternativet som synes å ha mest oppslutning blant høringsinstansene er forslaget om å begrense loven til kun å omfatte selskaper som driver ikke-økonomisk aktivitet, dvs. virksomheter som ikke defineres som «foretak». For disse selskapene vil ikke ubegrenset ansvar for eierne være ulovlig støtte fordi de ikke omfattes av offentlig støtteregelverket. ESA har bl.a vurdert at renovasjonsselskap som behandler husholdninngsavfall til selvkost, er slike ikke-økonomisk virksomhet. Ved en slik løsning må de selskapene som driver økonomisk virksomhet omdannes til aksjeselskap eller at det etableres en egen lov for disse, hvilket er lite sannsynlig.
KMD argumenterer mot denne løsninger ut fra at foretaks-begrepet i støtteregelverket er et dynamisk begrep, og at det dermed er risiko for å velge feil organisasjonsform fordi kommunene selv må velge organisasjonsform og foreta de nødvendige vurderingene rundt hvorvidt selskapet er å anse som et foretak i offentlig støtteregelverkets forstand, eller ikke.
Departementet mener også at en slik løsning vil bryte med intensjonen ved opprettelsen av IKS-loven som var å tilby kommuner en alternativ selskapsmodel for interkommunal virksomhet av større eller mindre forretningsmessig art. Det er her viktig å merke seg at lovutvalget kom frem til to organisasjonsformer; IKS og kommunale foretak (KF) etter kommuneloven kapittel 11. Da burde vel også kapittel 11 i kommuneloven vurderes opp mot offentlig støtteregelverket? Det forretningsmessige må også sees i sammenheng med kontrollbehovet:[6]
«….siktemålet (bør) være å etablere en lovgivning som sikrer at den kommunale/fylkeskommunale virksomhet som kan utføres i andre former enn gjennom de tradisjonelle forvaltningsorganer, kan skje på en måte som muliggjør effektiv drift og forretningsmessig uavhengighet, samtidig som det sikres mulighet for nødvendig økonomisk og politisk styring inklusive statlig kontroll med virksomheten.»
Brønnøysundregistrene ser det som problematisk å holde oversikt over deltakerne i et IKS hvor ansvaret er ubegrenset, mens Statistisk sentralbyrå i sitt høringssvar var opptatt av at eierne av IKS fortsatt må oppføres i selskapsavtalen og dermed bli registrert i Foretaksregisteret, fordi dette er nødvendige opplysninger for fordeling av posteringene på deltakerkommunene som danner grunnlaget for at Statistisk sentralbyrå skal kunne konsolidere til konserntall i KOSTRA som også omfatter IKSene.
Lovforslaget bør sees i en større sammenheng
Flere høringsinstanser etterlyste lovforslaget vurdert i en større sammenheng. Forslaget vil kunne få stor økonomisk innvirkning på kommunesektoren og krever derfor en grundigere utredning. I tillegg er det behov for å se virkningen av lovforslaget opp mot det pågående arbeidet med kommunestrukturen i Norge, samt kommunelovutvalgets arbeid, som skal være avsluttet høsten 2015. Forslaget bør derfor sees som en del av reformarbeidet i kommunal sektor og ikke som en enkeltstående lovforslag. Spesielt siden det ikke er nødvendig å foreta endringer i IKS-loven på det nåværende tidspunkt.
Gjennomgang av dagens IKS
Det antas å være få av dagens IKS som opererer i et konkurranseutsatt marked og flere av høringsinstansene bemerker at departementet ikke har gjennomgått dagens 255 IKS og kartlagt hvor mange av dem som driver økonomisk aktivitet og da driver i strid med offentlig støtteregelverket. Gjennom dette vil også departementet få oversikt over omfanget av problemet som dette lovforslaget er ment å løse, for det kan tenkes at antallet er så lite at det faktisk er hensikstmessig å følge KLPs forslag om det mindre inngripende alternativet om å pålegge de aktuelle selskapene å betale en garantipremie for den fordelen de har som IKS.
Økte lånekostnader
Flere av høringsinstansene påpeker at departementets forslag vil medføre økte lånekostnader for selskapene og dermed enten økte bidrag fra de enkelte deltakerne til driften av selskapet, hvilket medfører behov for økte skatteinntekter for kommunene, eller det vil medføre at brukerne av tjenestene må betale mer for tjenestene som blir levert fra IKS’et.
Om IKS-loven endres, vil hverken Kommunalbanken eller KLP kunne gi lån til IKS på samme måte som i dag og IKS’ene må ut på det private lånemarkedet for å finansiere investeringer. Lånekostnadene vil da øke, gjennom høyere rente og kortere nedbetalingstid. Hvorvidt private banker har vilje til å gi lån til IKS, som ut fra selvskostregimet (begrensninger i fondsavsetning) og svak egenkapital, er usikker.
Mange IKS vil derfor ha begrensede muligheter for annen sikkerhet for lån enn kommunale garantier. Slike garantiner må gis for hvert enkelt lån selskapet tar opp, og med de tunge prosessene i eierkommunene dette vil medføre.
Selv om man isolert sett kan si at IKS’ene har fordel av de ubegrensede kommunale garantiene i form av reduserte kapitalkostnader, er investeringene flere av IKS’ene foretar faktisk til kommunal infrastruktur som f.eks ledninganlegg, rør i bakken, pumpestasjoner, avfallsanlegg osv. Slike investeringer foretas sjelden for å oppnå økonomisk gevins, men oftere for å sikre innbyggerne gode offentlige tjenester lokalt.
For eksempel innen vann- og avløpssektoren (VA), vil lovendringen få store konsekvenser fordi mye av infrastrukturen er finansieres gjennom lån. Innen bransjen snakkes det også om et etterslep på vedlikeholdet av vann- og avløpsanlegg på 200 milliarder kroner og et investeringsbehov frem mot 2030 på ytterligere 290 milliarder kroner. Dette må primært finansieres gjennom lån, som i henhold til selvkostregimet dekkes av abonnentene. Dyrere lån som følge av endring av ansvarsbegrepet i IKS-loven, vil derfor medføre høyere VA-gebyrer både for private og næringsliv.
I høringsnotatet står det at:
«Dersom det er klart at et bestemt interkommunalt selskap tilbyr tjenester av allmenn økonomisk betydning etter EØS-avtalen art. 59 (2), vil det uavhengig av IKS-lovens ansvarsform være anledning til å gi støtte til selskapet etter reglene om kompensasjon for tjenester av allmenn økonomisk betydning. Således vil innføring av begrenset ansvar i IKS-loven ikke ha noe å si for muligheten til offentlig støtte i form av lettelser , overføringer eller andre økonomiske fordeler til slike selskaper»[7].
Gjennom forslaget til endring av ansvarsformen for IKS, har KMD lagt opp til et system der kostnadsøkningen må løses gjennom at IKSene må søkekommunale garantier for hvert enkelt lån til blant annet investering i infrastruktur. Hvordan disse eiendelene skal sikres ved ev. konkurs i selskapet er dog ikke vurdert. Garantistillelse ved hvert enkelt lån fra alle eierne av et IKS, vil i mange tilfeller være en svært arbeidskrevende prosess, og man kan oppleve at manglende garanti fra f.eks én kommune kan velte muligheten for å imøtekomme nødvendige og lovpålagte krav til infrastruktur.
Virksomheter som drives gjennom selskapsformen IKS, løser i all hovedsak viktige kommunale oppgaver på vegne av flere kommuner. Dersom deltakerkommunene hadde drevet virksomheten selv, ville fått samme gunstige lånevilkår som de interkommunale selskapene.
Avvikling av IKS og «ta tilbake tjenesten»
Å endre ansvaret fra ubegrenset til begrenset, vil aktualisere spørsmålet om kommunene skal «ta tilbake» oppgavene som IKSene løser, siden kommunene selv vil kunne opprettholde gunstige lånevilkår, ev. avvikle IKS-et og opprette et kml. § 27 selskap eller kjøpe tjenestene av en annen kommune gjennom et vertskommunesamarbeid eller i henhold til en kontrakt. Om aktiviteten rammes av offentlig støtteregelverket, vil ikke dette endre det faktum at virksomheten drives i strid med offentlig støtteregelverket, men aktiviteten blir mindre synlig gjennom at den blant annet ikke lenger registreres i Foretaksregisteret gjennom et selskap (IKS).
Om dette blir tilfelle, kan det medføre større fokus fra ESA på salg av tjenester mellom kommuner, samt næringsaktivitet som allerede i dag driftes av kommuner innen egen organisasjon (etat, KF eller § 27 selskap), som f.eks. havner, laboratorier m.m. Disse konkurrerer med andre aktører i det europeiske indre marked, og faller inn under EØS-avtalens støtteregler.
Et års overgangsperiode
I høringsnotatet foreslås 1 års overgangsperiode for selskapene å omstille seg til de nye endringene. Det forutsettes da at alle IKSene får reforhandlet eksisterende låneporteføljer, eierkommunene får behandlet garantistillelsesaker der dette tillates, og samtidig refinansiere egenkapitalen i det enkelte selskap for å være i samsvar med kravene om forsvarlig egenkapital innen utløpet av et år. Det påpekes av flere høringsinstanser at dette er urealistisk kort tid. Ut fra erfaring med etablering og endring av selskapsavtaler i IKS, er dette en møysommelig prosess som tar lang tid, og et år er for liten tid.
Nødvendigheten av egen IKS-lov
Overgangen til begrenset deltakeransvar medfører at IKS-loven mister et viktig særpreg. Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at aksjeselskapsformen er en fleksibel selskapsform og antar i sitt høringssvar at om man velger ansvarsbegrensning for IKS, vil det innenfor aksjelovens rammer kunne finnes hensiktsmessige løsninger for de selskapene som IKS-loven retter seg mot. De mener det må være tungtveiende grunner for en egen selskapsrettslig regulering for bestemt type eierskap som i dette tilfelle, og mener spørsmålet om videreføring av IKS-formen bør tas opp med Nærings- og fiskeridepartementet. Med andre ord; er det behov for en IKS-lov med begrenset ansvar i tillegg til aksjeloven?
Endringsforslagene bør gjenspeile gjeldende aksjelov
Endringene som foreslås implementert i IKS-loven tilsvarer endringene som ble gjennomført i statsforetaksloven i 2004 og da etter mal av aksjeloven. Advokatforeningen påpeker i sitt høringssvar at kapitalreglene i aksjeloven er endret siden den gang, samt at de foreslår endringer av visse forhold rundt styrets ansvar i IKS med begrenset ansvar for deltakerne.
Eldre låneavtaler – tilbakevirkende kraft
I forslaget til endring av IKS-loven foreslås det at det begrensede ansvaret også skal gjelde for eldre låneforpliktelser. Denne bestemmelsen gjør inngrep i eldre forpliktelser, og Advokatforeningen reiser da problemstilling rundt hvorvidt dette er i tråd med Grunnlovens § 97 om at ingen lov skal gis tilbakevirkende kraft. Lovforslaget skiller seg her fra den løsningen som ble gitt for statsforetakene, hvor staten heftet for eldre forpliktelser mot at foretakene betalte en årlig provisjon for foretakets fordeler av dette.
Løsningen som fremkommer i høringsnotatet forutsetter at de fleste eksisterende låneavtalene kan sies opp innen det året som er satt av som overgangsperiode, og dermed reforhandles. Om det ikke er hjemmel i avtalen, er det ingen plikt til reforhandling og kreditor kan etter oppsigelsen kreve at lånet innfris i sin helhet. Om det ikke foreligger oppsigelsesklausul i avtalen, vil den nye ansvarsregelen i IKS-loven være å anses som en bristende forutsetning som gir kreditor ekstraordinær oppsigelsesadgang og mulighet til å kreve at lånet innfris. I slike tilfeller kan det stilles spørsmål ved hvorvidt Grunnloven gir et erstatningsrettslig vern av kreditor som gir grunnlag for å kreve erstatning for tap som følge av at det ubegrensede ansvaret faller bort.
Advokatforeningen påpeker også at høringsnotatet ikke omtaler selskapsforpliktelser som ikke er låneforpliktelser, slik som forpliktelser til å betale vederlag gjennom gjensidig bebyrdende kontraktsforhold. Slike kontraktsforhold vil heller ikke være uberørt av en endring av ansvarsformen og det kan derfor tenkes av dette vil utløse en ekstraordinær oppsigelsesadgang.
Forholdet til regnskapsplikten og revisorloven
Lovendringen vil ikke medføre endring av regnskapsplikten til IKS. Hovedregelen vil fortsatt være regnskapsplikt etter regnskapsloven, men adgang til å avgi regnskap etter kommunale regnskapsprinsipper i stedet for å følge regnskapsloven. Revisorloven gjelder ikke for IKS og det er valgfritt for IKS å velge revisor; privat, kommunal eller interkommunal revisor. Finanstilsynet påpeker i sitt høringssvar at dette avviker fra de løsningene som ble valgt for statsforetak, hvor foretakene er regnskapspliktig etter regnskapsloven og underlagt revisorloven. I statsforetakene skal minst en valgt revisor være registrert eller statsautorisert revisor. IKS kan velge revisor som ikke er godkjent eller under tilsyn av Finanstilsynet og revisorloven gjelder uansett ikke for IKS.
Finanstilsynet synes de foreslåtte endringene vil innebære en svekkelse av kreditors interessert. Det oppfattes som at Finanstilsynet mener at departementet bør vurdere om forholdene rundt bekreftelsen av innskudd i selskapet skal gjøres av revisor underlagt revisorloven, tatt i betrakting av den økte risikoen ved at deltakernes ansvar ikke lenger er ubegrenset.
Åpne styremøter i IKS
I Redaktørforeningens høringssvar stiller de spørsmål ved hvorfor styremøtene i IKS er lukket og hvorfor det er organisasjonsformen som er avgjørende, og ikke hvilken tjeneste foretaket utføres. Om tjenesten organiseres i kommunale foretak (KF) etter kml. kap 11 er det åpne møter, organiseres den derimot i IKS er møtene lukket. Om departementet faller ned på en løsning hvor IKS-formen kun kan benyttes for ikke-økonomiske interkommunale aktiviteter eller kun tjenester av allmenn økonomisk betydning, mener Redaktørforeningen at departementet bør vurdere styrets rolle i IKS, og hvorvidt styremøtene skal være åpne i henhold til kommuneloven kap. 6.
[1] Høringsfristen var først satt til 5. februar, men ble utvidet til 20. februar 2015.
[2] Se lov av 29. januar 1999 nr. 6.
[3] Se bl.a Rt 1997 s 623.
[5] Ot prp nr. 53 (1997-98) Om lov om interkommunale selskaper og lov om endringer i kommuneloven m.m. (kommunalt og fylkeskommunalt foretak), pkt. 7.4.
[6] Se Ot.prp. 53 (1997-1998).
[7] Se side 25.