I forhold til den pågående debatten om tillitsforholdet mellom styret og daglig leder i Innovasjon Norge og statsråd Torbjørn Røe Isaksens rolle i forbindelse med styreleders avgang, har flere vært på banen for å si sin mening om statsrådens inngripen i noe som i selskapsretten udiskutabelt er styrets anliggende, nemlig arbeidsgiveransvaret overfor daglig leder. Spørsmålet er om Isaksen har grepet inn i en pågående styresak, eller om han kun har brukt et kjent politisk redskap; gitt et signal til styreleder Per Otto Dye.
Innovasjon Norge er et selskaps som er regulert i en egen lov. Staten eier 51% av selskapet, mens fylkeskommunene eier 49% og da i forhold til fylkeskommunens andel av innskuddskapitalen i selskapet. Eierstyringen i Innovasjon Norge foregår gjennom et foretaksmøte som tilsvarer generalforsamling, representantskap eller årsmøte i andre selskapsformer. Foretaksmøte i Innovasjon Norge velger styrets leder og nestleder etter innstilling fra en valgkomité.[1]
Dye ville ha vært styreleder i Innovasjon Norge i to perioder ved denne periodens utløp.[2] At valgkomiteen ikke velger å innstille ham til gjenvalg som styreleder på foretaksmøtet 3. mai, bør derfor ikke automatisk medføre mistanke om at det er misnøye med hans funksjon som styreleder i Innovasjon Norge eller at den påståtte konflikten mellom styret og daglig leder har påvirket valgkomiteen vurdering.[3] Aftenposten refererer til e-post fra statsråden om at Dye i forbindelse med denne informasjonen også ble informert om at departementet så at ansettelsesforholdet til daglig leder ble håndtert av den styreleder som skal samarbeide med daglig leder i neste periode, og ikke av den som vil gå av om kort tid. Videre var det heller ikke heldig med skifte av styreleder og daglig leder samtidig i et selskap.[4]
Uten å kjenne til styrearbeidet i Innovasjon Norge, vil dette argumentet stå rimelig svakt om valgkomiteen fremmer forslag om nestleder, nå konstituert leder av styret, som ny styreleder i sin innstilling til foretaksmøtet 3. mai.
Om signalene faktisk var så svake som en oppfordring til ikke å gå videre med vurderingen av ansettelsesforholdet til Traaseth, vet kun de berørte aktørene. Som styreleder kan en slik oppfordring, uansett hvor svak, oppleves som utilbørlig innblanding i det som må sies å være en forutsetning for styrets arbeid; nemlig tillitt til daglig ledelse av virksomheten. Det må antas at det ikke er første gang styreleder Dye blir utsatt for slike signaler og man bør da anta at hans handling står i forhold til tydeligheten av dette signalet.
Konstituert styreleder, tidligere nestleder i styret, hevder at ansettelsesforholdet til daglig leder ikke har vært styrebehandlet. Men så lenge styreleder velger å fratre før foretaksmøte (og funksjonstidens utløp), og lekkasjer fra styret hevder at ansettelsesforholdet til daglig leder er styrets viktigste oppgave akkurat nå, må det antas at ansettelsesforholdet til daglig leder er behandlet av styret. I følge Aftenposten hadde styret også et formøte og et styremøte i januar hvor Traaseths ledelse og fremtid som toppsjef var eneste tema.
Notatet: ”Statsrådens forvaltning av statens eierskap i selskaper som staten eier alene eller er deleier i. Forholdet til Stortinget og selskapets ledelse” skrevet av Gudmund Knudsen i advokatfirma BAHR og tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, publisert 9. oktober 2017 er relevant for denne saken.
Notatet behandler i hovedtrekk statsrådens ansvar overfor Stortinget og ansvarsforholdene, oppgavefordelingen og kommunikasjonen mellom statsråden/departementet og selskapsledelsen i hel og deleide statlige selskaper. Mye av det som står i notatet om forholdet mellom statsråden og Stortinget har direkte overføringsverdi til parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner. Les notatet her.
I notatet kan man finne aspekter av eierstyringen i staten som går utover det som anses som god eierstyring i alminnelig selskapsrett. Blant annet står følgende om særlovsselskaper:
”….. I særlovselskap hvor staten er eneste eier og ivaretar rene sektorpolitiske oppgaver, vil ønsket om en mer konkret klargjøring av de løpende politiske mål med selskapsdriften kunne tilsi selskapsstyring gjennom generalforsamlingen/foretaksmøtet.”[5]
Instruksene som er gitt i denne saken, ble ikke gitt i generalforsamlingen, men gjennom valgkomiteen. Som eneste særlovselskap hvor staten ikke har fullt eierskap, står Innovasjon Norge i en særstilling i forhold til de andre særslovselskapene.
Ut fra det man kan lese i media, ble det som kan antas å være en instruks eller signaler fra statsråden gitt gjennom valgkomiteens dialog med styreleder. Det er her interessant å lese hva som står om valgkomiteens medlemmer i notatet til Knudsen og Fagernæs:
”….Medlemmene av valgkomiteen er selskapets tillitsvalgte. Dette gjelder også medlemmer av valgkomiteen som er ansatt i eierdepartementet. De kan derfor ikke instrueres av departementet om forslag til styrekandidater eller andre spørsmål som gjelder utøvelsen av vervet. Det er imidlertid naturlig at medlem i valgkomiteen som er ansatt i eierdepartementet har kontakt med og orienterer de i departementet som arbeider med forvaltningen av aksjeinnehav om komiteens forslag, og at forslaget blir forankret hos statsråden.”
Så kanskje dette kun var et velmenende råd fra et medlem av valgkomiteen som er blåst opp i media? I så fall, hvorfor fratrådte Dye med umiddelbar virkning?
[1] Se lovens § 14 3. og 4. ledd
[2] Han tiltrådte 23.9.2014
[3] Se § 15
[4] Aftenposten.no:”Sterk misnøye med toppsjefen i Innovasjon Norge – Torbjørn Røe Isaksen grep inn og hindret styrebehandling av saken”. Oppdatert 5. mars kl. 10.55
[5] Se pkt. 5.5 Statsrådens instruksjonsmyndighet gjennom generalforsamlingen siste avsnitt